Fredrikstad-dialekten er noe av den mest markante egenarten vi kan tenke oss om Fredrikstad. På landsbasis faller som regel Fredrikstad-dialekten under begrepet Østfold-dialekten. Det blir veldig misvisende da det er store forskjeller i uttale og tonefall i de ulike regionene innenfor fylkets grenser.

Som Østfolds største by er det kanskje overraskende for mange at Fredrikstad-dialekten er kanskje den "bredeste og grove" av alle Østfold-dialektene, man hadde kanskje forventet at Fredrikstad-dialekten var blitt mer avslepen med årenes løp, men heldigvis har Fredrikstads befolkning vernet om dialekten sin og løftet den frem med stolthet de ganger folket i Fredrikstad har følt at språk-ayatollaene truet identiteten til både byen og byens innbyggere. Godt er det, tenk bare hvor trist det hadde vært om dialekten til Fredrikstad hadde forsvunnet, fordi det er ingen dialekt i Norge vi ler bedre av, men vi ler med ;-)

Dagfinn Nordbø i VG sa det så godt om dialekter for noen år siden:

"Et menneskes dialekt er det mest dyrebare. Dialekten forteller om din identitet. Kritiserer du den, går du til hjertet på folk".

                                                                                                           - Dagfinn Nordbø      

            

Spesielt de siste årene har det med ujevne mellomrom blitt rettet skyts mot dialekten til Fredrikstad - alt fra at dialekten ikke er verdig nok til å bli ført i en tale i en begravelse, til at karakteren «Raymon» skaper fordommer om østfoldinger, og derfor at «Raymon» bør gjemmes eller kastes på skraphaugen for å beskytte Norges befolkning med den "stygge" dialekten. Glem det!

Det er vel heller slike hatske utfall mot en dialekt som bør havne på skraphaugen for uvesentlige i-landsproblemer.

Fredrikstads Ingrid dos Santos sendte oss denne:

 
 
 
 

Les mer av skarpe betraktninger fra en "rosa-blogger på liksom", her:

http://www.altordnerseg.no/


.....og på siden nedenfor:

NØRSK

I dag vil jeg si et par ord om språket vårt. Som barn ble jeg nemlig lurt med til Norge på "ferie"... En ferie som nå har vart i 22 år. Etter å ha blitt født og oppvokst delvis i Frankrike og USA, bar det over til Europa igjen i 1993. Norsk var da altså mitt tredje språk som jeg lærte i løpet av mitt korte liv.

Tekst: Ingrid dos Santos

Det var relativt fjernt for meg å lære om fylker når jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 år og ny i Norge. Foreldrene mine skilte seg, så mamma og jeg flyttet til hjembyen hennes, Fredrikstad, nærmere bestemt Kråkerøy. De første månedene gikk jeg stille i dørene, overhørte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her og der, la de i arkivet. I min første geografitime ble det skrevet "Østfold" på tavla. Jeg førte dette like godt opp på forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet på faget.

Det muntlige norske språket er ikke det enkleste å henge seg på. Mange ord ligner på hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille særegne vri. På hytta på Hvaler lekte vi søskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet, med skog og hager fylt med bær og frukttrær.

Dagene gikk med til bading, spikking på verkstedet til bestefar og å spise rips og bringebær rett fra busken. "Skal vi plukke bær??" spurte kusina mi. "Okei, da" sa jeg. "Hvor skal dere?" spurte mamma. "Vi skal plukke bær!" svarte de.

Da er det vel ikke rart at da bestemor spurte meg hva vi hadde gjort i dag, svarte jeg stolt (på gebrokken norsk, vel å merke), "Vi har plukket plukkebær!" Preposisjoner var et kapittel for seg selv, og det ble mye fnising og empatiske klapp på hodet når jeg først turte å tale. Med tærne krøllet over stupebrettkanten ropte jeg til de som ventet bak meg, "Jeg tør ikke stupe altså, jeg kan jo se gulvet!" Jeg aksepterte at jeg ofte ble gruppens stand-up komiker helt uten å mene det.

På skolen gikk det sakte, men sikkert fremover. Stolt, leverte jeg min første gloseprøve med alle Aer og Oer streket over som Åer og Øer. Det var jo litt stas å pynte bokstavene med ny drakt. En strek her, en sirkel der. Dette var jo moro! Jeg følte at jeg hadde virkelig "scora", og at jeg viste hvor observant jeg var som utlending. Det var en stor skuffelse å bli fortalt at æ, ø, å var kun for bestemte anledninger.

20 år senere, og jeg føler meg mer norsk enn noe annet. Men jeg innrømmer at det fortsatt er ord jeg ikke får helt til å si feilfritt.

Hver gang jeg sier "Engelsviken" er det noen som retter på meg, "Å ja, du mener Engelsviken?"

"Ja, jeg gjør vel det da," svarer jeg.