Hos lokalbefolkningen går stedet under navnet «Tingstedet» eller bare «Tinget». En annen benevnelse på de sirkulære steinsettingene er «Dommerringer» eller «Tingsteiner». Steinene i disse er oftest odde i antall, hvor 13 eller 15 steiner er det vanligste. Navnene kommer fra den relativt allmenne oppfatning at steinsettingene ble brukt som tingplass eller rettersted.

Ved eller på hver stein skulle det sitte en dommer. I og med det odde antallet steiner kunne en dom aldri bli «uavgjort».  Den som skulle straffes skal ha blitt stilt i midten av ringen, mens dommerne satt på hver stein omkring. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid svekket denne teorien noe da det er påvist at det helt sikkert dreier seg om en gravplass. Om stedet i tillegg til å være gravplass også har hatt en funksjon som hedensk sermonisted eller tingplass skal vi heller ikke se bort i fra. De lærde strides fortsatt.

 

Jegere og fangstmenn var Østfolds første innbyggere.

 

 

I 1950-51ble flere av ringene og røysene undersøkt. Nær sentrum i enkelte av ringene ble det avdekket en steinpakning eller en helle. Utover litt trekull og brente ben ble det ikke gjort noen funn. Dette viser at det dreier seg om branngraver, og at de døde har fått anselige utformede gravminner fremfor å ha fått med seg utstyr eller gaver i graven.

Sannsynligvis stammer anleggene fra førromersk jernalder (500 f.Kr. - Kr.f.). Karbonprøver (C14-dateringer) fra trekull som ble funnet i en lignende steinring på Midtfeltet på Hunn viste at det var sannsynlig at denne var anlagt før eller i tidsrommet 520-280 f.Kr.

På slutten av 1970-tallet ble det avdekket et lite helleristningsfelt fra bronsealderen i skogen like øst for steinringfeltet. Feltet består av noen enkle skipsfigurer, et par små menneskefigurer og noen skålgroper.

 

Plasseringen av gravfeltet

Lengderetningen på Hunn steinringfelt er eksakt nord – syd på kompassnålen. Om det er tilfeldig vites ikke (et lignende felt med steinsetning i Vestfold, Istrehågen gravfelt, er også vendt nord-syd i lengderetning). Jernalderens gravfelt skulle sees på lang avstand og lå gjerne i nær tilknytning til veifar, vassdrag eller ved havet. Gravfeltets plassering ga et tydelig signal til fremmede om at man nærmet seg en rik gård med sterk ætt.